Da capo: Gjerrigknarken flytter til (enda) en ny blogg…

Og så er de 3 GB med gratis lagringsplass brukt opp for denne gangen også.

Siden jeg er like gjerrig som Skrue McDuck – men ikke har hans pengebinge – gjør jeg det samme som et par ganger tidligere; flytter over til en ny blogg med ny adresse:

https://vkp4.wordpress.com

Opprinnelig blogg:
vegard2.wordpress.com… Med bilder fra 5. mai 2012 til og med 9. mai 2015.

Blogg nr. 2:
https://vkp2.wordpress.com … Med bilder f.o.m 1. april 2015 t.o.m. 26. august 2017

Denne blogg (blogg nr.3) med bilder fra 26. august 2017 til 21. mai 2020.

Bokomtale: «Bjørn Myhre: Før Viken ble Norge»

Bjørn Myhre: Før Viken ble Norge – Borregravfeltet som religiøs og politisk arena, Norske Oldfunn XXXI, 2015.

Bjørn Myhre (1938-2015) var en anerkjent norsk arkeolog og han rakk akkurat å få utgitt denne monologen like før han gikk bort. «Før Viken ble Norge» er rapporten om utgravningene av gravhaugene / storhaugene i Borre i Vestfold – Borreprosjektet 1988-1992.

Arkeologi er relativt ukjent farvann for meg. Men Myhre forteller og beskriver på en måte som ga meg stort utbytte av boka. I bokens første del får vi en grundig gjennomgang av tidligere utgravninger helt fra 1850-tallet, hvordan de ble gjennomført og hvilke resultater og teorier man kom frem til.

Tidligere arkeologer og historikere ønsket å finne bevis for at sagahistoriene om Ynglingeætten var ekte. Man ville koble de ulike sagnkongene til forskjellige gravhauger. Alt basert på kvadet Ynglingatal og Snorre Sturlassons Ynglingesaga som fortalte at opphavet til den norske kongeslekten var i Vestfold og at regionen var utgangspunktet for den norske rikssamlingen. I norsk historieskrivning ble denne opphavsmyten vedtatt som en sannhet.

De arkeologiske utgravningene beskrives i detalj i bokens andre del. Hvorfor man gjorde ting i den rekkefølge de ble gjort, hva man ønsket å finne av svar, og hva resultatene ble. Det er nesten som en detektivhistorie, spenningen stiger med hver utgravning og funn. Hva vil konklusjonene bli? Hva skjuler f.eks. den store skipshaugen? Vil man finne rester av skip eller gravlagte «konger»? Og ikke minst; når ble de forskjellige gravhaugene bygd?

Resultatene – basert på både fakta, teorier og hypoteser – viser bygging i flere faser. Resultatene er ikke entydige. Det får selvfølgelig konsekvenser for hvordan man senere tolker det arkeologiske materialet opp mot andre arkeologiske spor og historiske kilder.

I bokens tredje og siste del; «Borre i historien» får vi den delen som undertegnede naturligvis synes er mest interessant. Det som handler om Borre, Vestfold og Viken i perioden 500 e.kr. til 900 e.kr. – begynnelsen på vikingetid, maktkamper, og prosessene med rikssamling og statsdannelser i Norden.

Arkeologen Myhre går igjennom «Stand der Forschung» når det gjelder historikernes syn på rikssamlingsprosessen i Norge, Ynglingatals alder og verdi, og de ulike teorier og hypoteser på en forbilledlig måte. At historikerne langt fra er enige om kronologien i tidlig vikingtid og at arkeologene heller ikke kan tidfeste nøyaktig nok sine funn; gjør at det er et stort rom for spekulasjoner og hypoteser.

Først litt kritikk: Etter min smak lener Myhre seg litt for mye på kongesagaenes fortellinger når han lager sine hypoteser. Redder seg ofte inn med basis i bedre kilder, men ikke alltid. Og det er en lei tendens til stadig å fortelle de samme opplysningene gjentagende ganger («dette har jeg da lest tidligere i teksten?»).

Myhre beskriver godt den opprinnelige historiske «sannheten» om at forskerne fastslo Harald Hårfagre kom fra Ynglingeætten i Vestfold og at det var utgangspunktet for den norske rikssamlingen og at alle senere norske konger stammet fra han. I de siste 30 årene har historikerne plukket dette fullstendig fra hverandre: Kvadet Ynglingatal er en sen historisk konstruksjon og ikke fra 800-tallet. Ynglingeætten i Vestfold var en lokal herskerætt. Harald Hårfagre var absolutt ikke fra den ætten. Han styrte et mindre kongedømme på Vestlandet. Han hadde ingen kontroll over Viken – det var «dansk» område. Hverken Olav Tryggvasson, Olav den hellige eller senere konger kom fra hans ætt. Og rikssamlingen ble først «fullført» midt på 1050-tallet.

Kanskje litt beleilig velger Myhre å ta utgangspunkt i den svenske arkeologen Svante Norrs teori om at Ynglingatal faktisk har en basis vikingtiden, men at det er sannsynlig at det har gjennomgått flere endringer gjennom de tre hundreårene fra omkring 900 til 1200. (s.122). I en aktiv politisk handling har slektskapsforhold blitt endret og pyntet på. Ulike tekstdeler er kommet til eller er fjernet når situasjonen krevet det.

Etter at alle de gamle historiske sannhetene hadde blitt feid til side har det selvfølgelig kommet en «backlash» hvor enkelte historiske miljøer «slår tilbake» og prøver å re-etablere forlatte synspunkter. Da spesielt Sagabok-miljøet rundt historiker Torgrim Titlestad med sitt synspunkt på at muntlige overlevninger kan overleve i flere hundre år og at de har stor historisk kildeverdi. Det har blant annet medført teorien om at selv om Harald Hårfagre etc. var Vestlandskonger, var de også «Overkonger» over Viken.

Med utgangspunkt i Svante Norr og teorien om overkonger i Viken gjør Myhre et forsøk på å peke ut hvilken av Ynglingekongene som kan være gravlagt i hvilke hauger, uten at jeg synes det er spesielt overbevisende.

Myhre: «Selv medregnet usikkerheten ved den historiske tidsregningen, og ved moderne arkeologiske dateringer, er det mulig å finne en overbevisende overensstemmelse i tid mellom de store gravhaugene i levetida til hver enkelt av de vestfoldherskerne som er navngitt i sagaene.» (s.129). Litt senere skriver han om tidligere arkeologer og historikere med «… dateringer og tidsregninger ble presset til det ytterste» og så er det nøyaktig det samme han gjør selv. Det henger ikke helt på greip.

Da skal jeg ikke lenger kommentere det som jeg er mest uenig i 😊 og fortsette gjennomgangen. På mye tryggere grunn er Myhre når han beskriver den danske innflytelsen og kontrollen over Viken fra før år 800 og fremover. Men deres makt ble svekket på utover på 800-tallet og frem til ca. 950 (interne stridigheter og fokus på England) og konkurrerende høvdingætter konkurrerte om makten i området. Gravhaugene blir da et uttrykk for konkurrerende dynastier som fremhever seg og sin makt over sine konkurrenter. Haugbrott foretas kort tid etter bygging av den konkurrerende ætten for å styrke egen religiøs og politisk makt. Det var en maktkamp i området i lang tid, helt til vinnerne styrket sin makt slik at det ikke lenger var nødvendig med haugbygging. Vestfold var inngangsporten til det indre av landet (Oppland) og kontroll over handel og ressurser.

«Gravhaugers alder og identitet er endret, ættelinjer er forandret og konstruert, fyrsters navn og riker har oppstått og blitt borte, kvad og sagaer er justert, endret og retolket slik at det hele til enhver tid passet best til samtidas samfunn og holdning.» s 132.

Viken var en del av et «dansk» rike allerede på 700-tallet som besto av Viken, Vest-Sverige og Skåne til grensen mot sakserne og frisernes land. Markedsplassen på Kaupang ble antagelig grunnlagt av danskene ca. år 800. Men Myhre trekker også frem en interessant teori om at Vestfold/Viken kan ha vært en del av et tidlig jysk kongedømme uavhengig av danene i Sørøst-Danmark. Folkeslaget danene (opprinnelig innvandret fra det østlige Sverige) samlet sitt og det jyske området til «Danmark».

Myhre fremmer også teorien om at Viken tidvis var selvstendig og hadde skattkonger underlagt norske overherrer fra Vestlandet (850-960). Dette med basis i Snorres fortellinger om jarler på Vestlandet som Harald Hårfagre la under seg og Ladejarlenes senere vasallforhold overfor danskekongene. En innvending her er at Snorres opplysninger om «jarler» på Vestlandet ikke er spesielt troverdig og at jarle-betegnelsen opprinnelig var en selvstendig politisk tittel (og en religiøs stilling) og innebar ikke noen lavere makt enn den nye betegnelsen «konge». Det var først senere «jarl» ble en betegnelse på en makthaver underlagt en konge.

Arkeologens tanker om Viken som geografisk og politisk område er spennende. Viken var i klemme mellom to sterke kongedømmer (Vestlandet og Danmark) og var en kamparena. Det slås fast at Vestfold var en politisk enhet vest for fjorden (Folden). Det var en kamp om ressurser og handel – et  trekantdrama mellom Vest-Norge, Viken og Danmark. Det ble senere utvidet tvers over Nordsjøen til de britiske øyer – en del av denne innbyrdeskampen ble «outsourcet».

«Etter denne hypotesen var altså Vik(in) navnet på landet fra Rygjarbit, den gamle grensen mellom Agder og Telemark, til Götaelv ved Göteborg, og det var makten over vikingens høvdinger de norske og danske kongene kjempet om. Viken var verken Norge eller Danmark, men en egen region.»

Betegnelsen vikingr var opprinnelig navnet på det folket som bodde langs kysten av Vik(in). Senere har navnet endret seg fra en betegnelse på sjøfolk fra Vik(in) til sjøkrigere fra Vik(in), og fikk etter hvert et negativt innhold som sjørøvere og plyndrere.

En annen spennende teori Myhre setter fokus på er forbindelsen mellom Viken/Vestfold og en østlig orientering. «Borrestilen» kan sees på som en østlig identitetsmarkør. Det er samme gravstil og gravutstyr etc. som i Svea-riket og Rus-riket. Borrestilen er da felles for området Mellom-Sverige, Gotland, Russland og Ukraina. En «rus-befolkning» med felles identitet som var basert på felles verdier og holdninger?

Det gis eksempler på ekteskapelige forbindelser og handel med høvdingeætter i disse områdene – en form for politisk allianse med eliten omkring Østersjøen. Kanskje som en motvekt mot det danske riket og evt. vestnorske kongers overherredømme. En hypotese er at svearne (Svea-riket) omkring 870/880 presset på mot Viken med tanke på kontroll. Det finnes også en teori om at en svensk kongs-slekt erobret Sør-Danmark med sete i Hedeby 891-936.

«Viken kan i kortere eller lengre tid ha hatt en overregional sentralmakt i perioden mellom 500-tallet og 700-tallet.» «Vikenherskerne har hatt et potensiale til å skape et eget kongedømme i denne perioden, men sterkere makter truet; først fra Danmark mot slutten av 700-tallet, etter slaget i Hafrsfjord omkring 872 fra Nordmanna land i vest» (s. 189).

Bjørn Myhre har en slags oppsummering på side 188 som forteller ganske mye om boken og de teorier han fremsetter:

 

«Fortolkningen av Borregravfeltet, Ynglingatal, Ynglingesagaen og 1900-tallets forskning representerte et enhetlig historiesyn som preget den moderne norske kulturen og det norske samfunnet. Men gravfeltet på Borre har selv en historie som når like langt tilbake i tid som de

tusen årene som har gåt siden den siste grava ble anlagt på gravplassen. Også de som hersket på Borre i vikingtid hadde sitt syn på verden og sin oppfatning om historien og framtida. Også de brukte gamle minnesmerker, kvad, myter og fortellinger til å begrunne og påvirke sin nåtid og framtid. Jeg tror at deres historie var annerledes enn Snorre Sturlusons historie, og i denne boka har jeg forsøkt å nærme meg den forståelsen som de kan ha knyttet til gravplassen og av den ideologiske og politiske situasjonen i Viken.

 

Jeg tror det kan være fruktbart å betrakte både Borregravfeltet, Ynglingatal og Ynglingesagaen ut fra det samme utgangspunktet. Menneskene som levde i jernalder, vikingtid og middelalder forsøkte alle å forstå og påvirke sin samtid, og de brukte historien til ii begrunne sine standpunkter. Gravhauger, kvad og sagaer var viktige kilder til historien for dem alle, og disse kildene hadde det til felles at de kunne omtolkes, omskrives og omskapes når det var behov for det. Skalden og sagaskriveren kunne forandre på ættelinjer, koble inn nye herskerdynastier på gamle, prestisjetunge kongsslekter og forflytte konger fra ett landskap til ett annet. På samme måte kunne gravhauger tillegges mytiske forfedre, nye gravhauger kunne bygges inn på gamle gravplasser og gamle gravhauger gjøres om til sine egne ved fysisk å bruke dem på nytt. Gjennom gravbrott kunne nye herskere hente ut gamle

statussymboler, ødelegge deres opprinnelige makt og derved skrive dem ut av historien. På samme måte som Ynglingatal er tilkommet gjennom lang tid, er gravfeltet på Borre resultatet av en lang og komplisert utvikling, der historier ble skapt, fjernet og omformet gjennom en bevisst eller ubevisst prosess skapt av ulike makthavere.»

 

Boka kan kjøpes hos Biblioteksentralen for 375,- kr. Men finnes også tilgjengelig for fri nedlastning (PDF) fra Vestfold fylkeskommune sine nettsider:

https://nyweb.vfk.no/globalassets/vfk/dokumenter/kultur/kulturarv/litteraturliste/myhre-bjorn—-for-viken-ble-norge.pdf