Seminar: Vikingtid! I Gjellestadskipets kjølvann, 12. oktober 2019

Historieseminar i Fredrikshalds Teater lørdag 12. oktober 2019. Det var veldig positivt at seminaret var så populært at det ble flyttet fra ballsalen til selve teatersalen for å få plass til flere deltakere. Arrangører var Berg, Rokke og Asak Historielag, Fylkeskonservatoren i Østfold, Historielaget Haldens Minder, Høgskolen i Østfold, Idd og Enningdalen historielag og Østfoldmuseene – Halden historiske Samlinger.
Programmet (PDF).  Denne bloggpost som PDF

Ansvaret for feil og misforståelser ligger selvfølgelig hos undertegnede…

Lillian Nyborg, avdelingsdirektør for Halden historiske Samlinger åpnet seminaret: Dette er det 7. høstseminaret på rad og det har blitt en høsttradisjon i Halden. Halden Historiske Samlinger har nå overtatt ansvaret fra Fredriksten Festnings venner. Vikingtiden (800 – 1130) er en epoke i Halden som er underkommunisert. Håper med dette å få økt oppmerksomhet på denne tidsperioden. Husk at det var et felles «norsk» kulturområde helt frem til Göta elv (ny riksgrense fra 1658).

Bodil Andersson, Halden historiske Samlinger, var prosjektleder for seminaret og hadde som alltid full kontroll på forelesere og publikum. Flere av den eldre garde følte seg hensatt til sin skoletid hver gang klokka klang for å kalle oss inn i teatersalen igjen! 😊

Roger Prang: Jellhaug i historien og landskapet i området.
Roger kalte seg selv for «lokalhistorisk entusiast». Dagens foredrag var delt i to; første del var å plassere Jellhaug i området Vik og andre del om strevet med å få Jellhaug som et kulturminne til tross for vernemyndighetene og fagfolks motstand.

Historisk havne- og havnivå: Kun 50 til 75 meter fra Jellhaug gikk vannkanten. Det har bodd mennesker i Vik i flere tusen år. Vik er et eldgammelt stedsnavn. Enstavelsesord som betegner naturfenomener er de opprinnelige stedsnavn i Norge. Eksemplene her er Berg, Nes, Dal, Vik, Øy, Ås.

Vik er et område med enormt mye fornminner: Helleristninger, gravfelt, bautasteiner, steinsettinger. Gravhauger – men mange ble slettet ut i annen halvdel av 1800-tallet med mekanisert landbruk og innholdet ble ødelagt. Vi har bl.a. helleristningsfeltene Hjelmungen med solhjulet og skipsfiguren og Alkerød (fra mannsnavnet Arkar) hvor feltet for det meste er under gressplen. Hesthaugene er et stort område hvor det ikke engang er 5 meter mellom gravhaugene. Forhåpentligvis er de ikke åpnet.

Vik hadde også en av kongens Husebygårder – «særdeles fine hus – eller «kongsgårder» – hvor kongen hadde veitslerett. Mat, drikke, kvinner. Bonden var nok glad når de dro videre – alt tomt. Dette forteller om viktig område med store gårder i historisk tid. «Den eldgamle Vej», senere Kongeveien mot Fredrikshald/Idd og Sverige forteller også om en historisk ferdselsåre. Vik er et unikt og historisk område. Sentralt element: Jellhaug.

 

Jellhaug: Under den første utgravningen i 1968-1969 ble det funnet kullbiter og biter av brent bein datert til 430-630 e.kr. Da man i 1988-1989 skyflet jord mot toppen – fant de ett brannlag som har blitt datert til en aller annen gang mellom 600-800 e.kr. Teorien er da at Jellhaug har blitt til i løpet av denne perioden.

Jellhaug er beskrevet allerede i en topografisk journal fra 1792 – den var velkjent og den skulle være 300 skritt i omkrets. Den var da allerede flat på toppen.  «Jell Høj»

Historien forteller at Erling Johansen i 1944 – fra togvinduet mellom Sarpsborg og Halden – utbryter: «Plutselig så jeg en stor gravhaug». Bonden på stedet sier at det er kongshaugen til Kong Jell som er begravd med skipet sitt». Erling Johansen «gjenoppdager» Jellhaug. bonden.

Navnet Jellhaug: Flere alternativer; men det mest sannsynlige er at det er «formen» på haugen som har gitt haugen navnet. Hjell = «en høyde i terrenget som er flat oppå». Språkforsker Tom Schmidt sier blankt nei til kong Jell – da skulle det ha vært formen Jells.

Vi vil aldri få svar på hva som virkelig skjedde og hvorfor Jellhaug ble bygget – men det er lov å fantasere og fremlegge teorier. Er det en viktig høvding som har dødd? En lokal maktbase – men hvor langt har den strukket seg – inn i Skjeberg og kanskje helt til Borg? Hvis det er et gravminne er det logisk å bygge på det stedet de gjorde; Jellhaug ligger allerede på en mindre høyde. Hvordan gikk det til i praksis? Løsmasser og torv måtte fraktes opp med rampe. Hva med arbeidsstyrke, husvære, husvære, forsyninger, «prosjektledere»? Må ha foregått over en lengre periode.

Prof. Anders Hagen, UiB: Dette er ikke en begravelsesplass med lik, men ett ettermæle: symbol på makt: «Ikke tull med oss». Et landemerke som kan sees langt utenfra Røssneskilen. Samme med Grönehög i Strömstad? 20.000 kubikkmeter torv/jord hentet fra jordene i Vik – em formidabel oppgave.

1968-1969: Man så at torvlagene var stablet og det ble hellet løsmasse imellom. 1 kubikk-meter masse pr. dag – et sted mellom 20 – 40.000 dagsverk? Det var hardt arbeide og tok tid. En sesong på 6 måneder? Kanskje 2 eller 3 sesonger? Dette var en enormt stor oppgave for 1500 år siden. Det viktigste på den tiden var å sørge for mat i spiskammeret; sørge for egne forsyninger. Det må ha vært et rikt samfunn som kunne holde kanskje 300 mann i ett eller to semestre i et slikt arbeide.

Anders Lorange: største «gravrøver» på sin tid; kalte seg arkeolog. Han herpeserte mye og beholdt egne funn – samling av fornminner. Han foretok 125 utgravninger i 1868 i gravhauger – fort og gæli for å finne fornminner. I 1869 gravde Lorange seg inn i Raknehaugen (Nordens største gravhaug) og ødela mye. Raknehaugen er 19 meter høy, Jellhaug er Nordens nest største gravhaug med sine 13 meter.

I 1867 uttalte Lorange at Jellhaug er «så stor at den må være en naturdannelse». Og takk og lov for det!

Utgravningene i 1968-1969: Vanskelig med finansiering. Det er bare ved veiutbygginger etc. det kommer statlige penger.  Skipsreder T. Olsen finansierte utgravningen. Jellhaug var på denne tiden overgrodd – et villniss. Det ble med gravemaskin gravd en sjakt tvers igjennom og året etter en tverrsjakt på denne. A-laget i norsk arkeologi tok seg av utgravningene. «Alle» ble skuffede; arkeologenes våte drøm om å finne et vikingskip ble ikke oppfylt. : Man fant egentlig svært lite: noen jernperler og kullbiter etc.

 

I 1988-1989 ble Jellhaug restaurert med bulldoser for å skape en profil. Bulldoseren stoppet opp når den traff på et brannlag. Det hevdes at det fortsatt luktet brent av kullet.

Ved hjelp av brannlaget kunne man følge profilen oppover. 14 meter høy ble Jellhaug. Senere har den sunket 1 meter pga. naturlig komprimering, egen tyngde og regn/vann.

 

Bedehuset ved foten en utfordring. De 5 gamle gjenværende karene der ba om at man ventet med å rive det til de var døde.

Det ble startet en kampanje som gikk over mange år. Man brukte de «riktige ordene»: «Kjempehaug», «Nordens nest største», «Kulturminne», Nasjonalt riksmonument». Skammelig ifht. Grönhaug (Sverige). Det ble laget et kampskrift – «Kongegraven Jellhaug: Et fyrtårn i Norden» – som fikk kritikk fra fagmyndighetene – akkurat som planlagt. Flere trykksaker. Etter hvert klarte man å få overtalt flere «myndighetspersoner». Utbyggingen av E6 til 4-felts motorvei løste problemet: fylkeskonservatoren med innsigelser mot bruløsning som til slutt tvang staten til å ekspropriere bedehuset slik at det ble revet i 2008. Området ble planering og tilsådd i 2009. «Kulturminner skal skjøttes, vises frem og brukes.»

Lysanlegget i 2012 ble finansiert av Alcatel STK (Nexans Norge). Det skulle være to fyrtårn i Norden: Jellhaug og Alcatel!

Ytring fra salen: Det nye bygget til Sarpsborg Papp på Svinesundsparken torpederer landskapet! Prang var enig at det er et fremmedlegeme i landskapet, og på en kolle i tillegg. Ordfører Thor Edquist var tilstede og svarte: 200 arbeidsplasser. Vi må ha noe å leve av i dette landet. Ellers så hadde arbeidsplassene blitt flyttet til Sverige. Det er gått ned på høyden i forhold til tidligere tiltenkt hotell. Det er også bra for miljøet med plassering nær E6. Mindre transport inn i byene. Spart oss for 50 lastebiler pr. dag.

Freddy Fagerholt og Roger Prang hadde en KulTURvandring på Jellhaug-området tidligere i år – 11. juli – hvor det ble snakket mye om de samme temaene. Se bloggen min:
https://vkp3.wordpress.com/2019/07/12/kulturvandring-jellhaug-torsdag-11-juli-2019/

Sigrid Mannsåker Gundersen: Gjellestadskipet – siste nytt

Sigrid er arkeolog og ansatt ved Fylkeskonservatoren i Østfold. Den offisielle tittelen på foredraget var «Funnene på Gjellestad: Skip, graver og bosetning fra jernalderen.»

Hvorfor var vi på jordet i utgangspunktet? Grå felter på bildet viser gravhauger og spor av bosetninger. Fra 1860-årene har vi skriftlige kilder om gravhauger, men ingen stedfestelser på kart. Det sies av båter er gravd opp og gravd ned igjen.

Det har blitt en folkesport i Norge med metalldetektorer. Det er mange funn fra jordet før det ble fredet – fritt frem tidligere. Funne er spredt over et stort område – 60 meter fra hverandre – og tidsspenn fra f.eks. smykke fra 300 e.kr. og spenner fra vikingtid. 1000 år med gravlegging? Viser høy aktivitet i området.

 

 

For 2 ½ år siden fikk vi første anledning til å «pirke» i jordet. En søknad om nytt vann og avløp til Vesterberg over jordet ble en gyllen anledning. Vårt oppdrag var å finne en trase for rørene. Vi gravde i matlaget og la det til side. De oransje linjene på kartet viser de forskjellige traseene vi prøvde og vi traff på gravminner «overalt». Ringene på kartet viser rekonstruerte gravhauger – det ble stadfestet at det fantes gravhauger og bosetninger. Det ble ikke tatt tidsbestemmelser – fokus var på kostnad – og oppdraget var å finne enn trase. Sjaktene ble lukket pent igjen.

 

Et halvt år senere kom det en søknad fra grunneieren på Jellestad om drenering av jordet. Vi ønsket nå et helhetsbilde av jordet. NIKU (Norsk Institutt for Kulturminneforskning) brukte georadar på hele jordet i fjor høst.

Resultatet var funn av stolpehull til flere avlange hus, 12-14 gravhauger, en langhaug og avtrykk av et vikingskip – «Gjellestadskipet».  I vinter var det nye undersøkelser med «inngrepsfrie metoder»: magnetometer og mer georadar. Dette gav intet nytt.

 

Verifiseringsprosjekt 2019: Man visste for lite for å vurdere videre forvaltning og forskning. Prosjektet hadde tre formål:

  1. a) Bevaringsgrad. Ingen kunnskap om det var bevart treverk eller ei. Det er en helt annen jobb å grave ut og ta vare på treverk.
  2. b) Datering. Frem til nå er det bare form/lengde på avtrykket som er benytte til å datere alderen – sammenlignet med andre skip fra samme periode. Man trenger en ekte tidfestelse.
  3. c) Tolke resultatene.

Georadaren på søndre del av jordet viste «tomt» område. Dette måtte verifiseres. Riksantikvaren krevde minst mulig inngrep og det medførte at man måtte planlegge nøyaktig hvor sjaktene skulle graves.

 

Feltarbeid i august – september 2019: Arkeologer, gravemaskiner, konservatorer, og metalldetektorer (der vi åpnet sjaktene). Hvite streker på kartet = en eldre dreneringsgrøft som gikk gjennom skipet, vi fulgte denne.

Funn av skipsnagler. De best bevarte fant man faktisk i matjordlaget enn lengre ned. Vi soldet en utrolig mengde masse kubikk, men fant relativt lite. Rustne skipsnagler, brente bein, pyntenagler, keramikk (fra eldre jernalder – ikke vikingtid?). Kan det være mer inne i skipet?

Avtrykket av Gjellestadskipet er ca. 19 meter lang. Plusser man på halvannen meter i hver ende (nedbrutt materiale) anslås lengden til ca. 22 meter og med en bredde på 5-5,5 meter. Diameteren på gravhaugen er ca. 30-35 meter. Det meste er brutt ned. Men man ser tydelig de nedbrutte bordgangene. Selv med dette er det fullt mulig å bygge digitale eller fysiske replikaer.

Det var stor stas når vi fant en bevart kjøl. Opplevdes som et dramatisk øyeblikk. Og selvfølgelig veldig morsomt at Riksantikvaren var på besøk nettopp når dette skjedde.

Det ble benyttet en motorsag på kjølen for å ta en prøve. Høres dramatisk ut; men dette kan limes på igjen, og man kan ikke borre i fuktig treverk. Prøven av årringer vil gi oss var. En viktig ting å være klar over er at kjølen er tilhugget, slik at de siste vekstårene / årringene vil være hogget bort.

Prøvene av treverket i bordgangene vil fortelle når treet ble falt. C14 prøver kan og si noe om hvor treet har vokst og sammenlignes med kjent nedbrytningshastighet for området. Analyser i høst vil fortelle oss om det kan tåle å ligg der og om det kan tåles å bli tatt opp.

Under utgravningen dukket det også opp rester av et gjerde som vi ikke hadde sett på georadaren. Vi venter på svar om dateringen. Kan fortelle mye om «organiseringen» av jordet. Gjerdet skjærer bl.a. gjennom ett av husene, så organiseringen må ha endret seg underveis. Utgravningen ga oss et ekstra hus, men «mistet» en langhaug.

Hva nå? Presenter resultatene samlet i løpet av høsten [november 2019?]. C14; dendroprøver (datering, proveniens, nedbrytningsgrad); makrofossiler (hva slags planter? dateringsmuligheter?); mikromorfologi (jordsammensetning og jordoppbygging); nagler/jern, keramikk, bein.

Riksantikvaren ønsker anbefalinger. Skal det ligge? Skal det graves ut? Hvis ja; hvor mye? Konservering? Formidling? Hva med områdene rundt? Utstilling på stedet?

Hva tåler det av drift? Hva skal graves ut? Hvor mye? Hele jordet? Det er ikke plass til et vikingskip selv på det planlagte nye Vikingskipshuset. Formidling? Fantasien setter grenser. Det skal gjennomføres metallsøk på jordene sør for E6 i år. Kanskje man finner denne handelsplassen som flere håper på?

Vi ønsker georadar undersøkelser på alle jordene for å få en helhetsforståelse. Hva slags område har dette egentlig vært i vikingtiden? Avtalen med grunneier er forlenget – erstatning for avlingstap.

NB! Nevnt i en bisetning: Det at skipet er eldre enn fra vikingtiden er ikke lenger hovedteorien. jfr. oppslag i media etter utgravningene i september.

 

 

Den 4. mai 2019 ble det i Halden avholdt seminaret «Skip og båt i Vikingtid». Du kan lese mer om Gjellestadskipet og utgravningene i referatet mitt fra det seminaret.

https://vkp3.wordpress.com/2019/05/07/seminar-skip-og-bat-i-vikingtid-lordag-4-mai-2019/

Under utgravningen i høst hadde arkeologene daglige oppdateringer om funnene; det kan man lese her:

https://www.khm.uio.no/om/aktuelt/aktuelle-saker/2019/vi-graver-etter-vikingskip—dag-for-dag.html

 

Mari Wickerts: Köket under vikingatid: Råvaror, recept & redskap

Museipedagog og experimentell arkeolog på Göteborgs stadsmuseum. [Forfatter av «Vikingatida köksredskap : köket under yngre järnålder : samlingsplats och kunskapsöverförare : råvaror & recept», 2013]

Mari hadde et engasjert og kunnskapsrikt foredrag. Dessverre for undertegnede var hun også en «mitraljøse» i formen og siden undertegnede ikke er stenograf; har jeg bare klart å notere noen få bruddstykker av foredraget…

Vi skal huske på at vi snakker om «norsk område». Min tese er at for å forstå en periode må vi gjøre en reise: kaller det for «Arkeologi på väg».

Ale vikinggård – nord om Gøteborg. Midt i huset finnes det et 17 meter langt ildsted. Min jobb i utgravninger i hele det norrøne samfunnet har vært å finne og fragmenter ifra matskorpor, fettrester, søppelhaugene. Rester fra toalettene – det som skal inn, skal ut.

Bayeux-teppet fra ca. 1070 og som viser slaget ved Hastings 1066 er en av de få skriftlige eller billedlige kildene vi har. Det heter seg at deler av motivene er eldre og stammer fra tidligere fragmenter fra 900-tallet. Uansett; det viser bl.a. eslet drar en plog og at man sår havre.

I mange utgravninger finner man brent sæd (korn). Mari mener at sæden er brent med vilje = ristet. For å få brød som er lett ristet. Bjørkekvister ga naturlig gjær. Man bakte brød i jerngryter, ikke over åpen ild. De arkeologiske funn av matgryter har bare bevart jernet, treet nedbrytes over tid og keramikk ødelegges. I feltkjøkken benyttet man jerngryter. Og hvorfor åpen ild? Åpen ild og lukten gir økt matlyst.

 

 

Tid for pause og lunsj! 🙂

 

Til lunsj fikk vi «vikinginspirert mat»:

spekeskinke av villsvin, egg, ramsløk, og urter på surdeigsbrød.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Zanette T. Glørstad: Fra Gjellestad til Balladoole: Et blikk på båtgravskikken i vikingtid

Førsteamanuensis i nordisk arkeologi ved Kulturhistorisk Museum i Oslo.

Gravlegging i skip var en alminnelig utbredd skikk. Hva betyr dette gravritualet? I norrøn tid hadde man et fundamentalt annet verdenssyn enn i dag. Det er mange ulike forklaringer. Foredrag om båtgravskikken som fenomen og deres variasjoner. Hvor finner vi båtgraver? Hva symboliserer båten? Om de ukjente norske båtgravene (vanlige) og skipsgravene (sjeldne). Ulike definisjoner, men her menes skipsgraver når over 12 meter lange.

Relasjonen båt – hav – død relasjon var vanlig i store deler av jernalderen i Skandinavia. Spredte graver fra ca. 400 e.kr. Men en voldsom ekspansjon fra 600-tallet.

 

Skipsgrav i Sutton Hoo (England) fra ca. 625,- e.kr. Dette er 75 år før båtgravskikken ble vanlig i Norge. Antagelig en anglosaksisk kongegrav. Paralleller i Øst-Sverige: Vendel / Valsgärde – maktsenteret i Øst Uppsala. Dette er de mest spektakulære skipsgravene på ca. 600 tallet. Et øst-svensk kongedynasti. Samme mønster som Hutton Soo: dyner, puter, hjelmer, sverd, spillebrikker, glass, skåler. Viser at det fantes en assosiasjonsrekke allerede på 600-tallet: Makt – kongsdynasti – båt – krigerutstyr. Som sagt; det er en påfallende lik utrustning mellom Sutton Hoo / Sverige – på begge sider av Nordsjøen. Et vitnesbyrd om etablerte nettverk over Nordsjøen før vikingtiden. Om makt-ideologiene.

 

Båtgraver finnes fra Island i vest til Finland i øst og noe i Russland og Ukrainia (skandinavisk påvirkning). Stor utbredelse langs norskekysten og i det østlige Sverige.

På 700-tallet brev gravskikken seg i Skandinavia. På 800-tallet «eksploderer» det: vanlig med båtgraver på vestkysten av Norge og på østkysten av Sverige og i norrøne bosetninger.

En oversikt fra 1974 lister opp totalt 420 båtgraver i Nord-Europa; hvorav 230 i Norge – hvorav 180 av de er datert til siste del av merovingertid og vikingtid (ca. 700-1050 e.kr.).  Det har kommet til mange flere nye nå som er undersøkt. Siste telling viser ca. 350 båtgraver i Norge. Antallet kvinnegraver har økt fra 42 til 79 – en fordobling.

Skipsbegravelser var maktdemonstrasjon; spesielt i Oslofjord-området. Båtgravskikken var over hele den norrøne verden. Mange likhetstrekk. De omtales ofte som mannsgraver, krigergraver, høvding-graver.

Balladoole, Isle of Man: Tennene på menneskene i båtgraven er kjemisk analysert og viser at de antagelig var fra Norge. Denne båtgraven gir klart bilde av vikingenes interaksjon med bosetning i utlandet. Isle of Man var kristent før vikingene kom. De hadde en innhegnet kirkegård på en høyde. Plasseringen av båtgraven har ført til en omfattende diskusjon. Alle de kristne graver var ødelagt av båtgraven. Men den er lagt litt til siden. Er det en maktdemonstrasjon eller en tilpasning? De valgte å bruke samme gravplass. En komplikasjon er skjelettrestene av kvinnen. Er det kona, en slave, eller rester av tidligere kristen kvinne begravd der?

Båtgraven skiller seg ut; har veldig mye gravgods fra fransk og irsk område. Overdrevet. Understreke stor militær erfaring?

 

Generelt om båtgravene: Det er store variasjoner. Mange ulike assosiasjoner indikerer at det ikke var bare en gravskikk.

Scar, Orknøyene: Denne båtgraven ble kriseutgravd i 1991 siden kyststripen var i ferd med å eroderes ut i vannet. Funn av bl.a. hvalbeinspenne og strykeplate. Vanlige gjenstander som indikerer kjønnsroller. Men samtidig usedvanlig. Man får et inntrykk av 3 medlemmer av samme familie som døde samtidig. Funnene er ikke ekstravagante. Skjelettene viser at de døde utførte mye manuelt arbeide, de var ikke fra noen overklasse. Den undersøkte sanden mellom bordplatene viser at de ikke var fra Orknøyene eller det skotske fastlandet – de var sannsynlig fra Norge. En båt bygget i Norge; en nybyggerfamilie? Her er ikke båtgravskikken en maktdemonstrasjon eller et religiøst rituale. Knyttet til minner og eget hjemland?

 

Kaupang: Et spebarn, en kvinne og en mann. Kvinnen sittende ved roret med en hund foran. Det ble funnet uvanlige gjenstander. Et kar med runer – karet kan indikere en rituell håndvask før en kristen messe – mens runene tilsier en hedensk grav. Innskriften er «Muntlauku» – kan være «hånd» og «vask» – er en rest i språket det å «lauge seg»?

Kan være en rituell renselse / vask i hedensk ritualer. Hunden var halshogget og hodet er i karet som hun holder i hendene / fanget. Det er vanskelig å tyde for oss. Kan kvinne ha en religiøs rolle? Det ble funnet en lang stav ved siden av henne. Lite trolig at det er et stekespyd (kjøkkenutstyr). Lang stav ved siden av. En slik stav er funnet i mange båtgraver. Tolkning tilsier at det er en seidstav. Kvinnen var en volve; en spåkvinne. Båtgraver med slike staver er ofte velutstyrte. Forteller at dette er kvinner med høy status. Kvinnen er en volve som styrer de inn i døden (siste reis).

 

Salme, Estland: 2 skipsgraver som det fortsatt arbeides med utgravninger og dokumentasjon. Treverket er råtnet bort. De fant 40 døde menn; lagt i fire lag med 10 hver. Øverst i baugen var det plassert en mann som ser ned mot resten av menene. De kom fra det østlige Sverige og skjelettene viser spor etter kamp; de ble begravd etter et større slag. Fra ca. 750 e.kr. Dette er oppsiktsvekkende tidlig – har gitt ny næring til diskusjonen om når man kan regne overgangen mellom Merovingertid og Vikingtid.

Tolkninger: Politisk eller religiøst eller en kombinasjon. Ofte maktdemonstrasjon som viser kontroll over kystlinjen. Kan være i sammenheng med opphavsmyter – guddommelig opphav – jfr. at de mytologiske herskerslektene skjoldunger og ynglinger kom fra havet langt bortefra. Overføring av makt. Blitt assosiert med begravelse i båtgraver?

Hva med kvinnegraver? Rituelle gjenstander tolket som et resultat av Frøya-kulturens fokus på fruktbarhet. Frøya var søster av havguden Njord. Men og valkyrie som hentet de falne til Valhall.

Båt = bilde på en reise til dødsriket. Men så hva med steiner i skipet? Da kunne de ikke reise; det var ikke mulig for de å forlate haugen. Ville at den døde skulle være levende og påvirke ettertiden.

Kulturell «markør» og samhørighet – viktig for norrøne bosettinger utenfor Skandinavia å bekrefte norrøn identitet.

Landskap, ætt og minner – rike kvinnegraver i båt langs kysten med rike jordbruksbygder ved knutepunkter for ferdsel. Kontinuitet. I ættene hadde kvinnene rollen med å bære tradisjonen videre. En evt. guddommelig byrd avgjørende for sosial status.

Mange av mannsgravene har spilleutstyr. I Salme-skipet fantes det over 300 spillbrikker og 6 terninger. Mannen på toppen av baugen i det ene Salme-skipet har en kongebrikke i munnen. Var spill elitens fritidssyssel? Men og skjebne og kamp: Er livet og spillet to sider av samme sak?

Voluspå vers 58-60: Et nytt spill i en ny verden.

58. Æsene møtest

på Idavoll

og tenkjer på

Midgardsormen sine bein.

Der dei hugsar

Ragnarok,

og gamal Odins

tapa kunnskap.

 

59. Der skal dei finna att

dei underlege

gylne sjakkbrikkene

i graset,

som dei leika med før

i dei eldste dagane.

 

60. Åkrar skal bera korn

utan arbeid,

sjukdom skal enda,

Balder skal koma att.

Hod og Balder

skal bu i Odins hall,

og andre gudar også.

Har du lært nok, eller kva?

 

 

Makt i vikingtiden var en kombinasjon av status, sosiale roller, nettverk og alliansens ære. Det å inneha makt og eiendom var ustabilt. Båtgravene var en av flere strategier for å manifestere sosial makt. Det var en rik verden av myter og ritualer.

 

Kristina Bengtsson: Raner och Älvagrimmar – Ranrike och Alvheim. Bohuslän, ett landskap i dragkampen mellan de tre nordiska stormakterna

Kristina er doktorand i arkeologi ved Göteborgs universitet.

Fokus på Kungahälla [Konghelle] – Bohusläns største by – og dens rolle i de nordiske riksdannelsene. Kongsgården lå 2 km vest for middelalderkirken, som nå er borte. Kungahälla var navnet på vikingetidens kongsgård, senere ble navnet flyttet til middelalderbyen – som i dag heter Kungälv. Her ligger det største gravhaugfeltet – over 160 graver – i søndre del av Bohuslän. Viser en kontinuitet fra eldre jernalder til vikingtid.

Forskningsprosjekt og utgravninger i 2000 på kongsgården. Funnet 15 hus; bl.a. en hallbygg på 50 meter x 10 meter fra Vendeltiden. I fjor ble det funnet enda et hus – et hallbygg på 47 meter. Man fant lite av metall. Det var en seilbar bekk opp til kongsgården. I dette området har man funnet mye; bl.a. vekter. Det var brolegging på begge sider av bekken. Det var antagelig en uregulert handelsplass nedenfor kongsgården. C14-dateringer peker på ca. 1100 e.kr. Stemmer bra overens med kildene om at Olav Kyrre regulerte området i ca. 1080.

Riksutviklingen tar form i Norden i perioden 900 – 1000 e.kr. Kungahälla var vesentlig i denne prosessen med nordisk historie. Det finnes få skriftlige kilder om Bohuslän før og under denne perioden. Kristina Bengtsson viser med eksempler fra Heimskringla og andre islandske sagaer at området dras mellom Norge, Sverige (Svear) og Danmark. Det ble en tilnærmet fast norsk styring av området under Harald Hardråde – men ikke uten indre stridigheter og kamp.

 Hva slåss man om? Vannveien! Kontroll over kysten utenfor Bohuslän, Viken og Halland. Kungahälla er det eneste fra Göta elv til innhavet Vänern – gir adgang til Dalsland, Värmland og Vest-Götaland. Det var avgjørende å beherske elvemunningen! Svearne ville ha adgang til Vesterhavet.

Sagaene forteller om kongemøter og fredsforhandlinger ved «kongeleven». Ble en tradisjon etter hvert. Flytende grenser lenge; f.eks. så betalte Dalsland skatt til både den norske kongen og den svenske kongen. Ifølge Snorre ble det i 1101 avholdt «Trekongemøtet» i Kungahälla – et fredsmøte mellom Magnus Berrføtt av Norge, Inge Stenkilsson den eldre av Sverige og Erik Eiegod av Danmark – her ble riksgrensene mellom de tre rikene fastsatt. Spesielt med tre riksgrenser ved Göta elvs munning i perioden 1000 – 1250. Elven var grensen. I 1253 tar svearne tidligere dansk område nedover langs kysten.

 

Men hva med perioden før Göta Elv ble riksgrensen? Spørsmålet om Alfheim. En rekke arkeologer og historikere mener at det har eksistert et rike/område som ble kalt Alfheim. Det skal ha vært området mellom Rauma [Glomma] og Elfr [Göta Elv]. Området ble sist nevnt ca. 850 når Harald svarte skal ha erobret Vingulmork og hans motstander måtte flykte sørover til Alfheim. Men hvilket område dekker Vingulmork og har det vært konstant? Asgaut Steinnes sentral her – har avvikende oppfatninger.

Dialektgrensene kan gi oss svar. En dialektgrense går mellom nordre og søndre del av Bohuslän omtrent der grensene imellom fylkene Ranrike og Älvsyssel går (inndeling i Bohuslän fra slutten av 1100 – tallet.). Det går også en dialektgrense midt i Halland – i den nordre delen ligner dialekten på den i den søndre delen av Bohuslän. Sør om linjen er dialekten mer lik skånsk.  En dialektgrense nord og sør for Göta älvdalen og det indre av Västergötland. Den aller nordligste delen av Ranrike vender seg mot Viken. Dialektene antyder et sammenhengende område som inkluderer søndre del av Bohuslän, østre del av Dalsland og nordre del av Halland.

Den største gården ved Göta elv er Alvhem. Med sin plassering behersket den elven innover. Ble først nevnt i 1337 og tilhørte da den norske kongen. Stedsnavnene rundt forteller at det var en høvdingegård, en tingplass og en handelsplass: Grönköp. Det er mengde av gull- og sølvfunn og helleristninger. Alvhem må ha vært en sentralgård av ett slag.

Hva kalte folket seg i Søndre Bohuslän seg? Det er ukjent. Området «slogs sönder» når riksgrensene ble til. Dialekter/verktøy indikerer et sammenhengende kulturelt område av nordre Halland, søndre Bohuslän og østre del av Götaälvdalen. Dalsland fortsatt dratt mellom nordmenn og svear. Østre Dalsland vender seg arkeologisk mot nord. Var dette området Alvheim forsvant i kampen om handelsveiene på Göta älv og rikssamlings-prosessene?

 

Alvhems kungsgård i svensk Wikipedia

Alvheim, Vingulmork og Ranrike i norsk Wikipedia

[SKRIVEKRAMPE] !!!

Marianne Moen: Mer enn barske menn og stolte hustruer

Marianne Moen er arkeolog og tok i 2019 doktorgraden sin ved Institutt for arkeologi, konservering og historie – doktoravhandling «Kjønn i vikingtiden».

Først en forklaringshistorisk ramme. Hva er kjønn? Er det noe vi er født med – biologisk og bare det? Vår oppfatning av det spørsmålet er bestemmende for mange. Var kjønn «foranderlig» i fortiden – knyttet til forhandlinger og til sosial status? Dette er blitt et polariserende spørsmål. Vi skal se på menn og kvinner i fortiden – hvordan vi tolker kjønn i fortiden, hvorfor det er viktig og hvilke kilder vi har.

Var det en kjønnsdelt arbeidsfordeling i vikingtiden? Er «kvinner i hjemmet og menn i det offentlige» gjeldende for vikingtiden eller er det en projektering tilbake i tid fra slik det har vært i store deler av nyere tid? Våre egne sosiale strukturer har styrt arkeologene og vår tidligere forståelse av fortiden. Kjønnsroller i dag er ikke gyldig for fortiden. Menn er ikke mer enn halvparten av befolkningen og fortjener ikke mer enn halvparten av forskningsfokuset. Arkeologisk vitnesbyrd om et ildsted: Forteller ildstedet at kvinner lager mat? Nei; det gjør det ikke. Det er arkeologen som tolker det slik og forteller at slik er det.

Utstyr i gravene – «gravgods» – har i lang tid definert hvilket kjønn den gravlagte har hatt. Vært bestemmende. Men det er mange gråsoner her. Både i fremstilling av populær-historiske oversikter og i vitenskapelige publikasjoner/museer er det fortsatte en forenklet og fremstilling av kjønn i vikingtiden: kjønn er likt slik det er i dag og det er enkelt og avgrenset. Kvinner med typiske «inne» trekk: hjem, dyrestell, barn og menn med «ute» trekk: reise, handel, tokt, verden. Menn råder over kvinnen og resten av verden.

Unntaket er enker som kunne oppnå en sterkere status. Men de var fortsatt underlagt et mannlig overhode. Dette var den rådende oppfatningen på 1800-tallet. Tenk på at arkeologene var velstående menn med hjemmeværende koner – deres «tradisjonelle verdier» og som sagt: en tolkning og ikke beis ut ifra arkeologiske funn.

Nå skal vi utfordre dette – via det jeg kaller «Kvinner på feil sted»

Handel og handelsvirksomhet: Graver med handelsutstyr er tolket som mannsgraver. Nesten uten unntak. Bare hvis det er funnet smykker og tekstiler tillagt kvinner; er graver med handelsutstyr definert som kvinnegraver. Men ofte er gravritualene like. Handelsutstyr i graver kan være på tvers av kjønn. Egen forskning viser at ca. 30% av gravene med handelsutstyr er kvinnegraver og 60% mannsgraver. Likevel er handel fortsatt definert som et mannsyrke. Tolkningen foregår inne i hodene våre og ikke ut ifra vitnesbyrdene.

Tinget: «et møtested for frie menn» (sitat fra en publikasjon), men og for frie kvinner! Mange kvinner kunne delta på tinget – det var 85 kategorier kvinner kunne delta. Ikke alle kvinner kunne delta, men heller ikke alle menn! Man måtte tilhøre et spesielt / høyere sosialt sjikt.

Krigerske kvinner: Grav BJ581 fra Birka, Sverige. Utgravd i 1880 og tolket tradisjonelt – en mannsgrav / krigergrav. I 2017 ble det fastslått at det er en kvinne i graven. Har ført til en fascinerende debatt; i og utenfor den akademiske verdenen. En poliserende debatt. En rekke alternativer har blitt foreslått for å få det til å ikke være en kvinnegrav. Den ene mer usannsynlig enn den andre.  «Vi må nyansere hvordan vi ser på kjønnsroller i vikingtiden».

Det finnes også våpen i andre kvinnegraver. Og flere skriftlige kilder. Nei, jeg påstår ikke at kvinner deltok i kamp på linje med menn. Men noen kvinner var assosiert med våpen.

Forskning på graver i Vestfold: 33 kvinner, 42 menn, 25 ukjent. Veldig mange likheter. Mange graver defineres ikke av kjønn. Det er mye felles i gravene. Det er like vanlig med kjøkkenutstyr i mannsgraver som i kvinnegraver. Kjøkkenredskapene representerte gjestfrihet. Det er flere likheter enn ulikheter i gravene (på innsiden). Ofte ingen klare skiller.

Er det noe utenpå gravene som rettferdiggjør tolkningene om hhv. kvinne- og mannsgraver?

Oseberg/Gokstad (haug og skip) er like i størrelsene, med like gravritualer etc. Den største forskjellen er kjønnet på de som er gravlagt. Ingen tviler på «Gokstadhøvdingen», men det blir «gåten Oseberg» – tolkning av hvem/hva hun var! Tygg litt på den..  Svaret er enkelt: Hun var en rik og mektig høvdingkvinne!

Var kjønn en forskjell i vikingtiden eller er det vår tids oppfatning?  Bildet over viser hvor mange fellestrekk det er i gravene. Dette var en verden hvor kvinner og menn delte mange like attributter. Ingen snakker om «ukjønnede» graver. Hva sier det?

Lærebøker: Det er ofte færre kvinner i illustrasjonene. Gjengangeren er kvinner med aktiviteter som matlaging, barnepass, spinnekjerring. Menn illustreres med våpen. Et bilde viser 47 menn og 7 kvinner. Det var flere måker enn kvinner i bildet …

[Og nå gikk fotoapparatet tomt for strøm .. dust! Bildet over tatt med mobil]

Vi kan ikke se på kjønn i vikingtiden på samme måte som i vår tid (biologisk). Kjønn bestemte ikke spesifikke sosiale roller, sosial status var viktigere enn kjønn. Spesielt på de øvre sjiktene i samfunnet.

Det arkeologiske materialet er mer nyansert enn fremstillingene viser. Vi må nyansere blikket på kjønn i vikingtid.

Spørsmål: Eksempler på «Menn på feil sted»? Det finnes, men er få.

Spørsmål: Har du sammenlignet arkeologien med hva sagaene forteller? Nei, ikke mye, jeg er ikke ekspert på skriftlige kilder. Jeg vil ikke plukke kilder som støtter min egen teori; for det er sikkert like lett å plukke kilder som forteller det motsatte.

Spørsmål: Var det status i det å lage mat? Da må vi gå til de skriftlige kildene. Ja, høy status, i mange graver. «Men alle må lage mat.» Vanskelig å gi svar.

Lenker til mer informasjon om kjønn i vikingtiden:

Marianne Moen: Kjønn, status og makt i vikingtiden 2011 [Masterbloggen]

Marianne Moen: Vikingtidens kvinner og menn 2019 [Norgeshistorie.no]

Beate Sletvold Øistad: Vikingkvinnene som forsvann 2015 [Kilden kjønnsforskning.no]

Heidi Elisabeth Sandnes: Like staselig gravferd 2011 [Kilden kjønnsforskning.no]

 

Per Linge: Hvorfor mener jeg at slaget ved Svolder fant sted ved Svalerødkilen?

Lokalhistoriker og pensjonert førsteamanuensis i pedagogikk ved Høgskolen i Østfold. Karakteriserte seg som pedagog og språkmann – og dette skulle være et kåseri.

Utgangspunkt Strömstad og steinskipet. Ble da klar over at dette var et betydningsfullt historisk område. Färingsön utenfor Strömstad har murrester etter en fornborg: Drottning Sigrids borg (Sigrid Storråde?) og Drottning Astrids ö (mor til Olav Tryggvasson?). Disse «oppdagelsene» ga støtet til Linges historieinteresse. Ifølge Snorre ble far til Olav Tryggvasson drept ved Sotanäs, Astrid flyktet nordover og fødte Olav på en holme i en liten sjø. Drottning Astrids ö er et navn fra gammelt av.

Ifølge Snorre fridde Olav T. til den svenske adelskvinnen Sigrid Storråde, kom sjøveien til Konghelle, men forlangte at hun skulle bli kristen først. Sigrid nektet og Olav slo til henne. Vi fikk en historie om at Olav T. skulle ha kalt henne et gammelt skrukkeskinn og dratt landgangen fra skipet vekk under henne slik at hun falt i sjøen. Hun skulle hevne seg – og det var det som førte til slutt til slaget ved Svolder. Olav skulle også ha gitt henne en gullring, som smeden ikke sa var ekte, og Sigrid skal ha «kastet gullringen tilbake til Norge.»

Det er et område i Ringdalsfjorden (Iddefjorden) som på et gammelt kart heter «Gullringen». Per Linge mener å ha funnet en formasjon på land som kan minne om en gullring fra en spesiell synsvinkel da han var ute og fisket i dette området.

En rekke gårdsnavn forteller at Olav Tryggvasson kristnet i Viken. Sagn har ofte en historisk kjerne i seg selv. Barneremsen «Elle melle» er opprinnelig en dramatisk berettelse. «Elle, melle – deg fortelle – Skipet går – ut i år -Rygg i rand, to i spann – Snipp, snapp, snute – du-er-ute!» betyr noe slikt som at ««Ilden på varden forteller at skipet skal ut».

Deretter fikk vi en lang historie om innvandrede tyrkere og sammenhengen mellom disse og åsene, Troja, Snorre. Linges viktigste hjelpemiddel er en tyrkisk ordbok/leksikon. Via denne har han funnet flere navn på militærinstallasjoner i Østfold som har tyrkisk opphav, bl.a. Sponvikaskansen.

Olav Tryggvasson skal ha vært ekspert på eldre enker. Han ble selv i samtiden kritisert for å være mest interessert i pengene deres. Første dame var Dronning Geira, prinsesse fra Vendland. Per Linge hevder at Snorre tar feil her; hun var datter av Boleslav fra Tsjekkia, ikke Boleslav fra Polen. Det var visst 3-4 Boleslaver på denne tiden … Deretter Dronning Gyda av England (søster av kongen av Dublin). Etter dette prøvde han seg på Sigrid Storråde og til sist Thyra (søster til danskekongen). Alle disse var godt voksne damer. Medgiften var det viktigste for Olav Tryggvasson.

«Bakholdsangrepet» ved Svolder 9.9.1000 var et resultat av at Olav hadde lagt seg ut med alle andre herskere i området. Olav hadde vært i Jomsborg for å kreve tilbake en medgift. Norske historikere sier at Jomsborg ligger ved Wollin i Polen. Per Linge mener dette er helt feil. Olav ville aldri ha dratt av gårde med hele den norske skipsflåten – 72 skip – så langt som til Vendland og latt norskekysten være helt åpen for angrep.

Olav skal ha beveget seg fra Jomsborg til Svolder på en natt. Med det i minne og det «faktum» at Svolder ligger ved Svalerødkilen i Halden så gir svaret seg selv: Jomsborg lå på spissen av Jylland og er ringborgen Aggerborg [Linge sier konsekvent Aggerholm]. Den var 3 ganger så stor som de andre ringborgene. Reist rundt 980 e.kr. og ødelagt 1002/1003. «Når jeg vet at Svolder er her [Halden]». Derfra har man oversikt over Norskekysten. Linge er sikker på at slaget ved Svolder stod her. «Hvis noen tviler, så bare slutt med det». Han siterer en ikke-navngitt norsk arkeolog: «Hvis noe sted skal være Jomsborg så er det Aggerborg».

Linge henviser igjen til sin tyrkiske ordbok og henviser til at det tyrkiske ordet «jammes» betegner noe som er rundt eller sirkulært = joms.

Spørsmål: Trond Edquist (ordfører Halden): Hva skal til for at det akademiske etablissementet skal se på dette for sannhet? Svar: Det må offentliggjøres.

Linge: Jellestad ligger 4 km. fra Svolder …  En vei ned til Ringdalsfjorden heter «Ormen den lange». Olav Tryggvasson skip lå der i 40-50 år før det ble brent. Det må ha vært «idenes attraksjon». Det tyrkiske «Sappha» gir Sponvika navnet.

Spørsmål: Begrunnelse for overgangen mellom Svolder og Svalerødkilen?
Linge: Overgang fra variasjonen «Svoldr» som er et opprinnelig tyrkisk navn – betyr sjøkamp på tyrkisk.

Per Linges bok «fra Ragnarok til Svolder» (1986) kan lånes på Halden bibliotek, kjøpes hos bokhandler Køhn eller leses gratis digitalt hos Nasjonalbiblioteket.

Bodil Andersson: Takket de fremmøtte. Vi tror det blir historieseminar neste år også. Tema er ikke klart; send gjerne inn forslag.

Reportasje på nett i Halden Arbeiderblad 13. oktober: «Vikingekspertisen på plass i Fredrikshalds Teater» (PDF). Reportasje i papiravisen onsdag 16. oktober 2019 (PDF).

 

Epilog ang. Svolder – for spesielt interesserte …

Undertegnede pleier ikke å komme med egne kommentarer i disse oversiktene fra historieseminarene; men her kan jeg ikke dy meg. Jeg forstår at for å «fylle» opp et historieseminar om Halden og vikingtid så kommer ikke arrangørene unna å måtte ha med Per Linge og hans teorier om Svolder. Det er likevel synd. Det «foredraget» er det fagligste svakeste og mest spekulative jeg har opplevd på historieseminarene til nå. Jeg vil ikke gå så lang som å kalle det sprøyt – som jeg overhørte en av de andre tilskuerne si – men det er ikke langt unna.

«Disclaimer»: Jeg er ikke utdannet innen historiefaget.

Og mitt første ankepunkt er at Per Linges teorier er kun en lokalhistorisk teori (i samme åndedrag som lokalhistorisk «bygdetulling») og intet mer. Vitenskapelige teorier brytes opp og ned i utveksling av meninger mellom faghistorikere. For å få det til må hans teorier publiseres i et seriøst vitenskapelig historisk tidsskrift. Så er ikke gjort. Og da er spørsmålet om han ikke har prøvd eller har blitt avvist? Frem til det er gjort, så er disse teoriene bare «sprøyt».

Jeg har lest en artikkel av en fagutdannet historiker som har kort berørt Linges teorier om Svolder og der ble de blankt avvist. Beklager, men kan ikke huske hvor! ☹

Linges bok har oppfyller tre av fem kriterier for pseudoarkeologi – på linje med Atlantis og Noahs ark!: 1. Manglende bruk av kontekst. 2. Tolkninger som ikke tar hensyn til alt relevant kildemateriale.  3. Mangel på håndfaste beviser. Du kan lese mer om hvordan Linges teorier oppfyller disse kriteriene i Jarle Staviks hovedoppgave i arkeologi: Mellom fakta og fiksjon. Pseudoarkeologi i nordisk perspektiv (2005).

Per Linges skråsikkerhet er heller ikke noe positivt trekk ved teoriene han forfekter. Som utsagnene som kom i dagens foredrag. Eller slike hårreisende forslag som å forsøke å få den «nye» Svinesundsbroen» til å bli kalt for «Svolder bru» eller «Svolderbrua» (2002).

En liten detalj: De fleste faghistorikere er nå åpne for at slaget ved Svolder ikke stod 9. september år 1000, men derimot 9. september år 999. Dette skyldes at de islandske lærde på denne tiden opererte med en kalender hvor årsskiftet/nyttår falt 1. september. Det ble fastslått av den islandske historiker og kronolog Olafia Einarsdottir allerede i 1967.

Den ikke-navngitte arkeologen som hevder at Aggersborg er Jomsborg? Det kan være Frans-Arne H. Stylegar som omhandler temaet i sin bloggpost «Jomsborg» (26.11.2012).

Lenker til Wikipedia-artikler om Svolder, Jomsborg, Aggersborg og Sigrid Storråde (sistnevnte er mest sannsynlig en oppdiktet figur). Se også Evhemerisme – som dreper alt Per Linge hevder om Odin, Tyrkia, Æser etc.

Vegard Krog Petersen, 22. oktober 2019

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..